søndag, august 23, 2009

Parken 09

Årets Parkenfestivalen i Bodø er den beste av de fire som til nå har vært avviklet. Årets beste oppgradering var utvilsomt at det kom en mindre avlastningsscene slik at det ikke ble så mye tid imellom artistene. I tillegg var det non-stop musikk i Lairoteltet med DJer og levende lyd innimellom. Nok å velge i med andre ord, og så absolutt noe for enhver smak. Selv regnet holdt seg i bakgrunnen nesten hele tiden.

Her er noen av høydepunktene fra årets festival;

Metalbandet Iskald fra Bodø viste seg fra sin beste side. At de har hatt godt av å turnere i Europa er det ingen tvil om. De har en trygghet i sin spilling som man har savnet tidligere, samtidig er de blitt mye flinkere i å kommunisere med publikum. Dette kombinert med at folk etter hvert har fått gjort seg kjent med deres repertoar gjør at folk setter større pris på deres musikk.

Etter litt dårlig lyd i starten fikk de publikum i sin hule hånd når de dro i gang med ”Orphanage”. Når de da tok en deathmetal versjon av ”Bodø/Glimt førr evig” som fikk fram smilet på selv de mest skeptiske hadde de vunnet publikum. De avsluttet som seg hør og bør med ”Dommedag”. Tvers igjennom en meget god konsert som de så absolutt vant flere tilhørere til ved neste korrsvei.

Etter lett jogging mot scene 1 kom Thåström og leverte ett sett for minnebøkene. En tent Thåström viste hvem som er kongen av rock i Norden med ett sett med låter fra både Imperiet tiden og fra flere av hans soloalbumer. Høydepunktene kom som perler på en snor. Låter som ”Från Himlen Sänt”, ”Var E Vargen”, ”Ingen Sjunger Blues Som Jeffrey Lee” og ”En vacker död stad” er mer enn nok til at enhver får oppfylt sine forventninger.

Som ikoner som Mick Jagger og Joe Strummer har Thåström ett kroppspråk som underbygger tekster og stemninger som bare han kan. Det ligger noe av hemmeligheten til at han er en slik fremragende scenepersonlighet, men først og fremst er det musikken kombinert med hans tekster som beskriver hverdagen på godt og vondt som får publikum til å leve seg inn i Thåströms verden.

Det var ikke det minste rart at han ble klappet opp til ekstranummer av ett meget fornøyd publikum. Bandet kvitterte med å dra Imperiet sin udødelige klassiker ”Du ska va president”. En mer verdig avslutning på en konsert som det vil gå gjeteord om, er det vel knapt mulig å få.

Manna er og blir Norges fremste reggaeband, noe de manifesterte i Parken på fredag. Utvidet med Tina Lund og Gunnar Høgseth (begge blås) og ex pønkerne Bjørn Andor Drage (tangenter) og Ørjan Tverbakk (kor) viste de seg fra sin beste side. Konserten var i tillegg releasekonsert for bandets nye album ”Flamma”.
Naturlig nok ble det en del låter fra det, men Bodøfolket hadde hørt de fleste før og sang og danset med fra første takt til siste tone ebbet ut. Når de i tillegg dro en gammel klassiker som ”Vi vil ikke ha noen krig” var suksessen ett faktum. Manna har etter hvert klart å opparbeide seg et repertoar av låter som skiller seg fra hverandre slik at man slipper inntrykket av monotoni som dessverre preget konsertene før, i alle fall for de av oss som ikke har alt for dype røtter i Jamaicansk folkemusikk i vestlig drakt. Mot slutten av konserten dukket også ex Tungtvannerne Joddski og Jan Steigen opp og bidro slik bare de kan.
Mange hadde sett fram til Svenske The Hives. De kom og leverte punkrock krysset mellom New York Dolls og Ramones med sin helt spesielle tvist som får fram smil og pønketakten i den musikalske delen av fotmuskulaturen. Til tross for det ble konserten plaget av litt vel mye ”mine damar, mine herrar” og andre forsøk på publikumsfrieri. Det så ut som folk ville ha mer sirkus enn musikk så i det lyset var konserten absolutt mer enn bra nok, men for oss som var mer opptatt av musikken fra dette hvitdressede bandet ble pausene mellom låtene tidvis en prøvelse. Musikalsk beviste de at de er like god live som på plate og fortjener hedersbetegnelsen Sveriges beste pønkband.

Sweetums er et relativt nytt Bodø band som på mange måter overtok staffettpinnen der The Spectacle sluttet og har videreført sistnevntes holdninger og musikalske sfære til sitt eget lille univers. Debutplaten skal komme i september og for å sagt det først som sist. Blir den platen noe i nærheten av konserten deres er et innkjøp en ren plikt og avspilling en ren fryd.Musikalsk er de en slags blanding av ambient doom metal (!!) og hardcore punk. Kombiner dette med knallsterke låter som kunne glidd inn på enhver utadvendt progrocksamling med åpent sinn for nye inspirasjons resultater. At de er så innadvendte i sin musikk forhindrer den store kommunikasjonen med publikum, men bassist og gitarist er da såpass livlig at de tar igjen for at vokalist (og gitarist) forhoder seg til musikken. Til sammen utførte de en konsert som ga sterke lovnader for framtiden. Bodø er igjen begynt å komme på rockekartet etter noen år med mye prøving og feiling. Sweetums er bare rett og slett fantastiske.
HumdinGer har eksistert i 10 år og de lett middelaldrene karene har opparbeidet seg et riktig så bra repertoar av pubpønk låter som svinger, og som får publikum med seg. Så også denne kvelden hvor de var på sitt beste og leverte varene til alles fornøyelse og tilfredshet. Det som for alvor skiller HumdinGer fra mange andre band i samme sjanger er vokalist Steven Balmbras snakkesynging. En signatur som bandet skal være svært glad for. Låtene er riktignok gode men med en mer skolert vokalist ville de ha framstått som mye mer ordinær og dermed ikke fungert like godt som de gjør nå. Band med særpreg er de som kommer seg på toget når det går, mens de ordinære gjerne blir stående igjen på perrongen. HumdinGer har det som skal til, nå må de bare se å få seg flere spillejobber utenfor fylkeshovedstaden.

Canadiske Danko Jones var for mange en av de mer positive overraskelsene ved årets festival. De kom med ett 50 minutters sett av låter som hard, rytmisk, riffbefengt, metal i gata mellom Metallica og live utgaven av Therpy? en plass. Det var høyoktanrock av beste merke og ingen tid ble spilt vekk med å legge fingrene imellom. Publikum som satt lengst vekk fikk passet påskrevet, de hadde nok hemoroider og skulle bare holde seg vekke fra scenen. Ikke bare språket men også taktene gikk over i pønk til tider, av den provoserende formen med ett glimt i øyet.Midt i settet hadde trommisen allerede klart å spille sund slagverket, slik at Danko selv måtte underholde. Etter noen minutter med intensivjobbing fra sceneteknikerne var de i gang igjen og om mulig høyere, tettere og fnugget råere enn før ulykkesavbruddet. I det hele tatt var Danko Jones ett friskt pust mellom småpen rootsrock fra Grant-Lee Phillips og stadionrocken til Big Bang.

Så var alt bare fryd og gamen på årets festival? Hvis man skal pirke litt under gleden av en svært vellykket festival kan man vel påpeke at Lairoteltes bassrytmer tidvis overdøvet hovedscenes artister når disse var på sitt mest lavmælte. Spesielt gikk dette ut over Röyksopp. Mange likte ikke at man måtte gå før en konsert var ferdig før neste startet men sånn er det, man kan ikke få alt her i verden, men Parken kan i alle fall koste på seg et stort smil for en meget godt gjennomført festival. Gratulere, nå gleder vi oss til neste åres festival.
(alle foto av Tore Stemland)