Vi starter med Maja S.K. Ratkje sin «Danse Macabre» utgivelse, som er en gjenutgivelse av en kassett som kom ut i 100 eksemplarer en mørk aften i februar 2010. Fra coveret på den utgivelsen kan man lese at opptaket er fra en fri improvisasjonskonsert på Podium i Oslo, 16. Juni, 2009. Konserten ble tatt opp der og da av Kjetil Hanssen og utgivelsen produsert av Petter Flaten Eilertsen og utgitt på de to sistnevntes kassettselskap Kassettkultur. Lasse Marhaug laget coveret (som også er brukt på reutgivelsen) og mastret denne.
På andre del får vi korte innslag av noe som ligger nært opp til dronestøy, som utgjør en mer kompakt komposisjon. Hun bygger opp temaer og glir over i nye temaer på en kontrollert og sømløs måte. En teknisk øvelse som virkelig er krevende, og som Ratkje behersker til det fulle. Det oser av kreativitet og samtidig en klar linje i verket. Det er heldigvis ikke noe som er fremført for å vise sin tekniske dyktighet. Nei dette er basert på en faglighet få er forunt, og verket viser en kunstner i sitt ess. Det sluker lytteren og slipper ikke taket før avspillingen er fullbyrdet.
Musikken som serveres er nøye avbalansert og utgjør en harmonisk, likefullt støyende, flom av lyder som er balsam for øret. Dette er vakkert rett og slett, slik som kun støymusikk kan være. Er man ikke familiær med sjangeren er dette en perfekt døråpner inn i et univers av utøvere og stilretninger. Er man allerede inne i hva dette dreier seg om vil albumet være en selvfølgelighet i enhver samling.
Denne EPen følger på mange måter i sporet til «Danse macabre». Lyder ballanseres opp mot hverandre og stokkes om og med det skaper nye lyder, klanger og uttrykk. Der Ratkjes soloalbum kan bli litt droneaktig og tidvis minimalistisk, er EPen mer konsentrert og rett på sak. Her er jo tiden til rådighet kraftig redusert så her må man komme raskere fram til essensen i uttrykket. Dette er jo også studioarbeid så man har muligheten til å konsentrere seg om sluttresultatet på en helt annen måte enn f.eks. på Ratkjes live album.
Hatterud & Ratkje har samarbeidet flere ganger og som alltid finner de hverandre i det musikalske uttrykket på en fortreffelig måte. Man kan nærmest høre igjennom musikken hvordan de forsterker sine beste sider og dyrker fram ny musikk.
Der «Focus Foucault Foccacia» er en mer støyorientert utgivelse, er «Malleus Maleficarum Maximum» mer eksperimenterende og rytmisk og alldeles ikke støyende. Perkusjon og blåser(e) der førstnevnte legger grunnlaget og sistnevnte fyller ut lydbildet på side 1. Uttrykket har noe østensk over seg. En improvisasjon over folkemusikk fra Balkan muligens? Side 2 er mer lydcollageaktig og åpner med musikk avspilt på for lav hastighet med perkusjon og blåseinstrument som fyller ut lydbildet. Definitivt eksperimenterende, og kan minne om ting som f.eks. Guttorm Nordø gjorde med sitt Sosiale skuespill.
Albumet og EPen er ute på CDer og på Sanntidsmusikk sin Bandcamp som filer fra og med i dag (26. august). Løp og kjøp, det fortjener du.