En av Norges fremste komponister og utøvere, er tilbake med ett album på Smalltown Supersound. Denne gang på deres serie «Le Jazz Non». En nystartet serie siden dette er album #2 der (Blir spennende å se hva som dukker opp i framtiden). Contex er sekunder unna å være 40 minutter lang (eller for kort vil noen mene) og kom ut 23 juni i år, kun på LP i 300 eksemplarer.
Dette nærmer seg Marhaugs 100 album under eget navn!! Særdeles imponerende. Hvis man tar med de flere hundre utgivelsene han har deltatt på, mixet, mastret eller laget cover til og utgitt under ett av hans mange alias, forstår man hvilket arbeidsjern det her er snakk om. Totalen er nok nærmere 1000 enn 100. Det gjør han til en av de mest produktive komponistene, utøverne, teknisk personale i norgeshistorien. Til tross for det er det stort sett en forholdvis liten krets som har oppdaget han.
Komposisjonene på dette albumet er gjerne bygd opp rundt looper og andre repetitive sekvenser som bygges sterkere og utfylles og gjerne avspores i nye muligheter. Tidvis en blanding av lyder som kan bringe tankene mot Strangerous og Trepaneringsritualen, andre ganger i en mer støyende, men uvanlig rytmisk leie for å være Marhaug. Det får tankene til å svirre mot noe ubestemmelig fra krautrocken (uten å være det, kun latt seg inspirere) og noe som kunne vært hentet fra Dome på deres tre første album. Atter andre ganger bortimot ambient opp mot Biosphere.
Variasjonene er sterke og markante men aldri uten naturlige overganger som gjør at albumet fremstår som en helhet. Støpt i samme form, men på så utrolig mange forskjellige og vakre måter. De vakreste lydskulpturer skapt her på berget på årtier. Her bruker Marhaug all sin erfaring til fingerspissene. Varsomt, men bestemt, skisserer han opp de vakreste landskaper som er skapt for ører.
Dette albumet vil nok være skuffende for de som har forelsket seg i wall of noise utgivelsene til Marhaug, og forventer ett nytt framstøt i den retningen. Dette er støyende men på en usedvanlig lett tilgjengelig og behagelig måte. Noen syvmilssteg unna å bli spilt på NRK radio, så streit er det ikke. Men for å være Marhaug er dette overraskende takter selv om han har hatt noen mer minimalistiske tilnærminger solo, og med både Jazkamer og andre sideprosjekter.
Hva han vil servere neste gang er sannelig umulig å vite. Det er en del av opplevelsen. Denne utforskertrangen som får fritt spillerom (bokstavelig talt) og ender opp som årets vakreste album. Dette albumet oser av erfaring og talent som har kommet skritt for skritt i en lang og heftig karriere. Det oser av en kvalitet som plasserer dette albumet i den ypperste klassen på verdensbasis. Får han ikke Spellemannsprisen for dette albumet kan de bare legge ned hele prisutdelingen. Nok snakka. Løp og kjøp.