Sonisk blodbad - The Shores Of Oblivion (album anm.)

Kryss av 29 april på kalenderen din for da kommer Sonisk blodbad sitt fjerde album ut på vinyl/CD og strømmetjenester. Gjør oppmerksom på at CD utgaven (og Bandcamp utgaven?) inkluderer en 23 minutter lang sak kalt «Blue Triptych» som det dessverre ikke var plass til på vinyl utgaven. Så for blodfans er både vinyl og CD helt nødvendige investeringer.

Som vanlig leverer dette Bergensprosjektet også med denne utgivelsen. Vi snakker her om elektronisk musikk i landskapet fra Berlinerskolen til de litt mørke, underfundige og uhyre vakre stemningene bl.a. Coil er så kjent for. Sonisk blodbad klarer på forunderlig vis å binde de to ytterpunktene i en symbiose som bare de behersker. Mulig de ikke finner opp kruttet på nytt, men dette forsøket er verdt hvert minutt spilletid. Dette er uhyre drømmende, nesten trolldomsaktig og hypnotiserende musikk de fleste musikkelskere fra ambient til elektroakustisk må høre. Advarsel, det er stor avhengighetsfare med dette albumet. Setter du det på skal det godt gjøres å ikke sette det på repeat.

Første låt er ett arkivopptak av duoen Conrad Schnitzler (Kluster, Tangerine Dream mm) og Wolfgang Seidel (Kluster, Populäre Mechanik mm), som dermed gjør at de to er med i bandet Sonisk blodbad. I realiteten er bandet ett utvidet soloprosjekt for Ole Christensen som knytter til seg musikere etter behov. Alle som er med på innspillingene er dermed ett bandmedlem, så her snakker vi om skiftende besetninger låt for låt. Stamtreet på dette bandet vil høyst sannsynlig overgå enhver slektsforskers verste mareritt. På dette albumet dukker det opp mange kjente navn i norsk undergrunnsmusikk. Navn som Sam Fossbakk (Vendetta, Elektrisk regn mm) Jan-Morten Iversen (Bjerga/Iversen, Jazz Police, Origami Republika mm) Ulf Knudsen (Betong hysteria, Norske gutter, Sister Rain mm) og Kristian Stangebye (Göbbels A-Go-Go, Kong Klang mm) bør alle være velkjente navn for leserne av denne bloggen.

Tilbake til åpningslåten. En lettere rytmisk sak som er som skapt for å illustrere Berliner skolen. Vi snakker her om elektronisk krautrock. Innsmigrende og åpner albumet fortreffelig. Den lettere stemningen blir brutalt og raskt erstattet av albumets mest eksperimentelle innslag. «Alan Vega 2.0» er ikke noe typisk stykke fra Vega solo eller med Suicide. Dette høres mer ut som Throbbing Gristle la på litt støy oppå en lystig synthpoplåt, der resultatet ble industrielt. Som alle andre låtene på albumet må du høre den og la deg forføre av rytmikken og stemningen. Meget smart arrangert. Neste låt «Photons» følger i fotsporene til «Alan Vega 2.0» uten å være like overdådig.

På låt #4, «The Shores Of Oblivion», får vi en magisk og hypnotisk vokal fra Heidi Torsvik (The Last Hurrah!!, Heidi og problemene mm) på en låt Pink Floyd kunne ha gjort mellom «Meddle» og «Obscured By Clouds», men som først ble klekket ut i Bergen i 2021. Den er kun på 9 minutter og 40 sekunder, men er så vakker at den kunne godt ha vært dobbel så lang. Den er ved første (og de påfølgende fire gangenes) lytting albumets desiderte høydepunkt. Det drømmende lydbildet av vokal og synth er noe av det vakreste som er gjort i Norge. Ta med en gitar som krydrer det hele perfekt og du har en overjordisk låt. Etter ytterligere avspillinger er låten like magisk men resten av albumet reiser seg, vokser rett og slett og viser fram momenter man ikke trodde fantes der.

«Dark Clouds Passing By» er ikke like intens men følger litt i fotsporene til forgjengeren, med et tema som gjentas og utvikles. En låt man ikke helt legger merke til ved de første avspillingene men som gror og springer ut som en vårblomst etterhvert. På «An Echo In The Dungeon Of My Heart» er Torsviks magiske sang tilbake men ikke like drømmende som på «The Shores Of Oblivion», mer avstemt og mer alvorstynget. Nok en gang er kombinasjonen vokal+synth svært vellykket.

Sonisk blodbad

Siste låt på LP utgaven er den 11 minutter og 20 sekunder lange «Aspik». En lavmælt og minimalistisk sak som drar stemningen ned og lar lytteren få litt ro i sjelen mot albumets ubønnhørlige slutt. En låt som man automatisk hysjer på seg selv hvis tankene begynner å bråke for mye. Har du CD utgaven får du også en bonuslåt på rett over 23 minutter! Den åpner med ett slags klokkespill og bygger seg videre inn i ett repetitivt landskap som kan minne litt om Philip Glass eller Steve Reich. Et landskap som etterhvert oppløses og avsluttes. Med det er albumet komplett.

Selv om det er forskjellige retninger på flere av låtene er det en litt udefinerbar rød tråd i dette. Det er en helhet som får fram flere aspekter av en feeling som smitter over på lytteren og inkorporerer denne i albumet på en fortreffelig måte. Det var sannelig på tide med ett album som burde appellere til alle som er levende opptatt av slitesterke låter og vakker musikk bortenfor listesliternes evige jakt etter hitlåter.

Denne gis ut av Apollon Records, som skal ha ti tomler opp for å ha satset på dette albumet. Dette er ikke mainstream pop for å være pauseinnslag på radio, dette er musikk til lytting. Produsent er Ole Christensen, som også har vært med å lage alle låtene utenom den første. Både han og Winter Lazarus (mixing og mastering) skal ha ros for meget bra arbeid. Lyden er luftig og lett å analysere, til tross for rikholdig med lydkilder flere plasser som lett kunne ha «druknet» lydbildet. Tar man med at coveret er ett maleri av Italia Ruotolo burde alt være tilrettelagt for at du kjøper dette knallsterke albumet.