Så er Anders Brørby tilbake med ett album det har tatt han år å få akkurat slik han ønsket. Det er bare å slå fast med en gang at det var verdt ventetiden, og at Organism In Slow Motion er ett fantastisk vakkert album. Nydelig arrangert, komponert, utført og innpakket.
Musikalsk er dette en slags drømmeverden der man svømmer i gjerne motstridende lydkilder i ett univers en plass imellom Nurse With Wound i et melodisk øyeblikk og Nils Petter Molvær rundt NP3. Ta med fragmenter som kunne vært Maja Ratkje eller Lasse Marhaug i sine mer fragmenterte støy soner, og man er halvveis inn i materien.
Som vanlig når man hører på Brørby sine utgivelser dras det indre hodet mot naturfilmer, og da noen som ennå ikke er lagd men kunne vært gjort i samme ånd som Koyaanisqatsi, eller muligens en mer dokumentaraktig film uten så mye verbale innslag, men like fullt noe i retning Lucky People Center International.
Han er ikke redd for å eksperimentere, og da serlig på arrangementene og lydkildene, i tillegg til at i bunnen ligger gjerne en trompet, eller piano eller ett annet lett gjenkjennelig instrument og utgjør selve basisen i låtene. Oppå dette krydres det akkurat nok. Mange faller i fellen med å pøse på med for mye lyd (eller for lite) men Anders Brørby har funnet den smale sti og utnyttet den maksimalt. Den utmerkede produseringen er en viktig faktor i at dette fungerer så utrolig bra.
Skal du bare ha ett album i år, da må det bli dette. Herved anbefalt på det varmeste.
