I dag (30 april) kommer endelig det tredje albumet fra Hide Unas. Et bandprosjekt sentrert rundt Hallstein Sandvin, som tidligere har levert to sjelsettende, om enn stilmessig forskjellige album. Nå kommer et album som setter de to første i en større sammenheng. Snakker selvsagt om «Years».
Som tittelen antyder er innspillingene gjort over mange år. Faktisk i løpet av 20 år mellom 2000 og 2020. Selv om det er varierende line ups og perioder og musikalske uttrykk, fungerer dette merkelig nok som et helstøpt album. Alt produsert med svært kyndig hånd av Sandvin selv (en av Norges beste produsenter for musikk bortenfor VG listen, men innenfor rekkevidde). Låtene er også sammensatt slik at selv om uttrykkene som sagt varierer, sklir de inn på en overraskende naturlig måte.
Alt fra den lynkorte åpningen «Seconds» som er noen få sekunder lang lavmælt white noise, vet man at dette vil bli en reise inn i lydlandskaper som ønsker å dra lytteren inn i en ny verden. Albumet skuffer definitivt ikke. «Tracks», «Doldina» og «Hüttophol Shoes» er muligens til overs fra andre albumet (?) «Noisehism» (2015). Førstnevnte og sistnevnte begge med umiskjennelig vokal av Erling Ramskjell. Lavmælt, vakkert, skjørt som porselen på etterpåfest. Sistnevnte med tangentjobbing av en av Bodøs store kultpersonligheter; Henry Von Ottenbreit. Et lett jazzinspirert tilsnitt som bringer tanker til jazzrock på 1970-tallet, uten å bli nostalgisk eller baktung. Tvert imot er det som strømmer inn ørene, ren ferskvare de luxe.
«Darkness» åpner som en hardrock låt før den plutselig skifter karakter og ender i en mer stemningsfylt og mørk bakgate fylt av angstfylt deja vu følelser. En stemningsrapport i et småskummelt smug på nattestid. Blåsere oppå en støyaktig bakgrunn og en gitar setter stemningen. Litt uvanlig instrumentering, men utrolig effektfullt. Side A avsluttes med en kort stemningsrapport kalt «Night In Moegarden». En låt som varer noen sekunder lengre enn første låt og avslutter siden perfekt. Et verdig punktum på en begivenhetsrik LP side.
Side B åpnes med «Party». En monoton sak som får lytteren til å tenke på tidlig Munch i all sin monotonitet og mørke stemning. Dette er definitivt ikke noen hurrafest men et manifest over et party i stummende mørke. Halvveis i låten blir den om mulig enda mørkere. En enslig romling blir avbrutt av cymbal slag, før cymbalen tar kvelden og låten fortsetter i ett lavmælt lydlandskap som skapt for en makaber scene i Twin Peaks eller Dexter, som det skal dveles over.
Neste låt er «Days» som åpner med en lystig gitar intro. Er nesten ikke mulig å gå lenger vekk fra åpningslåten på side B. Kommer nok som en lettelse for mange. Med sin lett psykedeliske tilnærming er denne låten en vei inn mot lyset igjen, men innimellom hviler det noen udefinerbare skygger som gir låten en snært som definitivt diskvalifiserer den fra etthvert radioshow ment for hygge og velvære. Nok en sterk låt som bryter fint med første låts mørke stemning.
Siste låt på albumet er «Bruises» som følger i fotsporene til «Days» men er mer rocka og mer lyden av nåtid. Småeksperimentell er den også med noen vakre innspill og et suggererende lydbilde som lett fanger enhver lytter. Her setter bandet prikken over den berømte ien.
Noe som imponerer er den musikalske standarden fra A til Å. Albumet kunne aldri blitt så ypperlig uten så dyktige musikere som yter sitt beste og tilsammen skaper tidløs musikk. I tillegg til at låtene er top noch, så er produseringen utsøkt. Mark my words, dette vil du ikke gå glipp av. Albumet er overraskende nok, like viktig og tildels banebrytende som de to forrige og burde appellere like mye til rock og prog fans, som til jazz og eksperimentell musikk folket. Digger du Motorpsycho, Munch eller dets like vil du elske dette albumet.
Kommer i dag på alt av strømmetjenester og 100 nummererte eksemplarer på vinyl. Sistnevnte kommer med et kunsttrykk av Sandvin selv. Løp å kjøp.
