Anne Grete Preus (1957-2019) RIP

Det er få i norsk populærmusikk som har holdt på lengre og utmerket seg så mye som Anne Grete Preus. Hun er en bauta som ikke kan fullroses nok. Nå er hun dessverre død etter lengre tids sykdom, noe som førte til at hun måtte avlyse en rekke konserter i år, men hadde håp helt til det siste om å komme tilbake. Hun var en sterk scenepersonlighet, noe som nok alle som har sett henne på en scene kan bekrefte. Hun hadde også en unik innlevelse og måte å formidle det usagte, som gjorde en ekstra dimensjon i hennes tekster. Det kom tydelig fram på hennes mange studioinnspillinger. 

Første gang de fleste fikk høre henne, var på Stjerne 73. Her opptrådte hun, bare 16 år gammel, med sin egen poplåt «Too Proud», backet av Scandinavians som var ett av de ledende dansbandene i Sverige på den tiden. Det blir feil å si at låten og debuten etterlot dype spor etter seg, men artistkarrieren til Preus var en realitet, og idrettskarrieren sakte men sikkert måtte vike for musikken. 

Noen år senere var hun gjesteartist for Lentil Hansen på innspillingen av albumet hans; «What Can You Do That Ain'tAlready Bin Done a Billion Times?» på midten av 1970-tallet. Ett countryrock inspirert album der Preus synger med på låten «Breakfast In The Klondike». En låt som først ikke kom med på albumet, men som senere ble inkludert på en reutgivelse på CDr av Lentil Hansen i 2006.

Høsten 1977 startet folkrock bandet Remmer & tøy opp. Et band Preus skulle bli headhuntet til som vokalist under ett år senere. På denne tiden gjorde hun seg bemerket som visesanger før hun skulle bli rockesanger i Veslefrikk, som bandet het nå. Her ble hun medmusiker med bl.a. Per Vestaby, som også skulle bli bassist i hennes neste band Can Can og på hennes første soloplater.

Veslefrikk ble på mange måter redningen for norsk rock på slutten av 1970-tallet og bindeleddet mellom den mer konforme rocken som hadde regjert (i den grad rocken regjerte) i Norge og pønken som skulle komme for alvor høsten 1979. Plateselskapet MAI håpte at Veslefrikk skulle appellere til ett marked de ikke hadde nådd til da, og det klarte de tildels.

Det selvtitulerte debutalbumet fra 1978 fikk tildels god kritikk og oppnådde ett helt greit salg, uten det store gjennombruddet. Det kom etter suksess på Kalvøya og Roskilde i 1979. Etter dette var de etablert som ett av de ledende rockebandene i Norge, med noe så sjeldent som suksess i Danmark også. Spesielt konsertene deres vil bli husket av mange som ett fyrverkeri av sang og musikk.

Andrealbumet «1980» ble nominert til Spellemannprisen og ble også utgitt i Danmark. Tredjealbumet «Kameleon» lå 11 uker på VG-lista i 1981, og Veslefrikk gjorde suksess på Norsktoppen med låten «Til dere» som toppet listen i flere uker. Etter dette ble slitasjen og utskiftningene av personell for hyppige og bandet holdt sin avskjedskonsert 10. juli 1982. Senere kom også albumet «Live».

Preus og Vestaby tok seg en pust i bakken før de var tilbake med Can Can. Et band som sang først på norsk og deretter på engelsk, i motsetning til Veslefrikk som kun sang på norsk. Fire år med ny satsing og to album, der spesielt singelen «Oppenheimer» i det minste ble en kulthit og  A siden med "Tango" en av de første musikkvidoene i Norge. Deres debutalbum "En lek i forhold" innkasserte dem en Spellemannspris, og oppfølgeren "European Rainbow" ble nominert til en Spellemannspris. Mens Preus var i Can Can startet hun samtidig sin solokarriere, med å lage soundtrackene til «Snart 17» (hvor hele Can Can var backingband), og til TV-filmen "Skal Det vere ein dans?" (1986).

Etter at Can Can var historie fortsatte hun solokarrieren med det som mange mener er hennes første soloalbum; «Fullmåne». Det kom i mars 1988. Et album hvor hun lente seg på poesien til Jens Bjørneboe. På «Fullmåne» var ennå Per Vestaby med, noe som også markerte siste gangen de samarbeidet i studio. Ett mangeårig musikalsk parforhold tok slutt. Preus ville stå på egne ben.

I mars 1988 kom også soundtracket til «Hotel St. Pauli» ut. På det samarbeidet hun med Svein Gundersen. Med det var for alvor solokarrieren ett faktum. En karrière som skulle stoppe etter 12 album under eget navn og seks til med de to bandene hennes.

Hun laget også soundtracket til dokumentarfilmen "Av hensyn til rikets sikkerhet" (1989), sang på tittelmelodiene til filmen "Salige er de som tørster" (1997) og på TV-serien «Blind gudinne» (1997). Hun var også med på støtteplater som Forente artister sitt album (og låt) «Sammen for livet» og senere på albumet «Venn». I 1992 fikk hun sin første av flere utmerkelser i form av Gammleng-prisen i åpen klasse. Hun har også mottatt Tekstforfatterfondets ærespris (2006), Norsk Artistforbunds Ærespris (2007), Edvardprisen (2008), Skjæraasenprisen (2010) og Gammlengprisen (veteranprisen, 2013). I 2013 ble hun også innlemmet i Rockheim Hall of Fame og fikk hedersprisen under Spellemannsprisen samme

år. Våren 2017 startet hun som professor II ved universitet i Agder, der hun underviste studenter i låtskrivning. I 2018 ble hun tildelt Anders Jahres Kulturpris, som ble hennes siste utmerkelse.

Av de 12 soloalbumene må spesielt «Millimeter» (1994) trekkes frem. Det ble for mange første møte med Preus. For det albumet ble hun tildelt tre Spellemannspriser; årets kvinnelige artist, årets album og årets hit med tittellåten. Oppfølgeren "Vrimmel" (1996) fikk en Spellemannspris nominasjon.

På hennes siste album «Ett sted å feste blikket» (2013) fikk hun oppfylt ett stort ønske, nemlig å spille i lag med ett av sine forbilder, Lenny Kaye (fra Patti Smith Group mm). Med det var på mange måter ringen sluttet.

For oversikt over hennes utgivelser, deltagelse på samlealbum og på utgivelser for andre artister. Se Wikipedia og/eller Discogs for liste over disse.

Preus vil for alltid huskes for sitt engasjement for de svakeste i samfunnet og for å være foregangskvinne for kvinner i rocken. En sjelden sterk utøver, komponist og sanger som svært mange vil savne. RIP.