Åpningslåten skiller seg litt ut og
minner mest av alt noe Hawkwind kunne gjort rundt Church of Hawkwind
perioden deres. Prog men samtidig elektronisk og definitivt ikke
kraut inspirert. Resten av albumet derimot svinger seg i et
hesblesende tempo hvor man aner visse jazzinspirasjoner oppe i et Mr.Bungle inspirert musikalsk landskap. I enkelte hjørner skimtes også
Zappa. Men dette er først og fremst Tarsius som øser av sitt
øverflodshorn. Intelligent og vakkert snor de seg inn i hodet til lytteren med sitt særegne univers.
Apropos horn, så har de en
blåseseksjon som virkelig fyller ut lydbildet og arrangementene på
en fortreffelig måte. Oppe i dette er det ett stødig rocka band som
virkelig durer i vei som ett vilt lokomotiv og drar med seg hele
kollektivet. Prikken over ien er en vokal som er stålsatt og kan til
tider minne om Mike Patton. Dette albumet er satt sammen, låt for låt, så bra at man må
virkelig lure på om dette er fritidsprosjekt eller levebrød. Hadde
de vært fra New York hadde de vært på alles lepper forlengst.
Det eneste som trekker litt ned er
produseringen som i enkelte sekvenser blir litt grøtete, andre har
for mye romklang. Pirk og småting i den store helheten, men
likefullt irriterende. Men alt i alt godkjent, spesielt på de mer
hardere sekvensene får lydmixen fram faendenivoldskheten i bandets
uttrykk. Alt i alt er dette pliktkjøp for enhver som er
lidenskapelig opptatt av slitesterk musikk som holder seg tiår etter
tiår.
Releaseparty og halvveis reunionkosert
gjøres unna på Public i Bodø, 18. April, men allerede i morgen 5. April er den tilgjengelig på strømmetjenester. Å oppleve dette
orkestret live er en festaften alle som liker musikk bør ha med seg.
De håper vinylutgaven er kommet fra presseriet til
releasekonserten. Ut kommer det uansett i løpet av våren og verdt å vente på noe godt, er som kjent noe alle bør prøve seg på.
Her er en liten smakebit på hva som er i vente: