En setning som går igjen når folk
omtaler Terje Nilsen og hans kunstneriske liv er sånn ca; «Han kunne nok hatt
en betydelig større kommersiell suksess, men han var aldri spesielt
opptatt av det.». En kombinasjon av hjemmekjær og flyskrekk førte til en
bohemtilværelse i hjembyen Bodø, til tross for at han ble født i
Svolvær 26. november 1951.
Allerede i ung alder flyttet familien
til Bodø. En av hans siste viser er om hunden Prins, som ett
kjærkommet barndomsminne fra Børtindgata. Senere flyttet han hit og
dit. Hadde ett kort opphold i Oslo på 1970-tallet før han grodde
fast i sentrum av Bodø. Han har hatt utallige stamsteder der «alle» viste
at den stolen tilhører Nilsen, og når han dukket opp så var
plassen reservert han. Bohemlivet var perfekt for Nilsen i hans
virke. Her fikk han fanget opp tanker, historier, impulser til hans
mange sanger. Var han ikke tilstede fysisk, så var han i sinnet på reise derfra til
evigheten.
Allerede tidlig i barndommen ble han
fanget av ord, rim og melodier. Skjebnen ville det sånn at Terje
Nilsen skulle bli Norges mest kjente ukjente visekunstner. En stemme
som hørtes ut som en blanding av Leonard Cohen og en litt eldre
utgave av Tom Waits. Tekster som har flere lag av mening og
betydning, og en særegen ironi, ble raskt hans kjennetegn. Men før
han gikk solo hadde han en lengre karriere innen det lokale
musikklivet, bak seg.
Tidlig i karrieren spilte
han blant annet i Bostor storband, Project (i lag med blant andre
Asa Krogtoft), Guano og viseduoen Nilsen/Sivertsen (sistnevnte i lag
med Halvdan Sivertsen). Altetende når det kom til musikk var ikke
spranget fra storbandjazz til noe som i etterkant er blitt betegnet
som progrock til visesang noe annet enn naturlig. Innimellom også DJ
rundt 1971/72 før han flyttet til Oslo i 1972 som medlem av jazzrock
trioen PFT. Sommeren 1972 ble han bassist i Freddy Lindquist
orkester. Egentlig var dette
bare et ukes engasjement, men det varte ikke mindre enn 7 måneder.
Hele tiden på turne. Dette ble hans første (og siste) smak på hva
en suksess krevde av reising. Det var rett og slett ikke det han
søkte. I 1975 fikk han tilbud om å bli den nye bassisten i
Prudence, men takket nei. Turnelivet var ikke noe for han.
Tilbake i Bodø debuterte
han som solo artist med singelen «Jean» i 1973. Denne ble utgitt på
Mosjøen selskapet Experience Records, som var NordNorges første
plateselskap og ga de neste årene ut plater med blant andre progtrioen
Crossbreeze, Bodø/Glimt supporter singelen «Gladiatorglimt», Halvdan Sivertsens andre LP "Utsikt minusinnsikt gir tilnærmet blindhet på toppen av pyramiden". Alle med Terje Nilsen som aktiv musiker og på noen også komponist
og tekstforfatter. Sistnevnte ble også til en
animasjonsfilm Nilsen og Knut Eide lagde. Nevnte
plateselskap ga også ut hans debutalbum «Æ» (1977). Her finner
man den første, av flere versjoner av hans signaturlåt «Mjelle».
En låt som har blitt spilt jevnlig på radio siden til dags dato.
Neste album skulle ta seks
år å fullføre og få utgitt. Dette ble en gjenganger for Terje Nilsen.
Han tok seg den tiden han trengte, dermed gikk det bokstavelig talt
år mellom hvert album. Det var aldri snakk om å selge seg til
suksessjaget, til det var musikken for viktig for han. Han fortsatte
sin jakt etter sitt uttrykk igjennom en rekke jazz, jazzrock, kor og
mer rocka band fra 1970-tallet og til langt etter tusenårsskiftet.
Han var også studio og sessionmusiker for Jack Berntsen, Dag Kajander og Halvdan Sivertsen med flere. I 1980 ble han med i The
Broken Heart Orchestra i lag med Steinar Ofsdal, Anne Grete Preus og
Kari Svendsen. Med dem opptrådte han både i NRK TV serien
"Nærsynet" og på konserter, fram til våren 1982.
På denne tiden var han
studiomusiker for Geir Børresen på en av hans plater med Smurfene.
Dette med å lage musikk for barn er nok en av Nilsens mer ukjente
sider. I 1987 kom «Sørpolnissen...broren til Julenissen». Et
høre/syngespill som ble sendt på Barnetimen på NRK og samme år
utgitt på kassett. Han har laget låtene som Eva Trones (som
har sunget en rekke ganger i lag med Nilsen) samlet på hennes album
«Lille bille» (2004) som hun fikk Spellemannsprisen for. Trones har
senere gjort ett «voksen» album med Nilsens låter.
Han var solist for BodøBig band ved en rekke anledninger fra 1980-tallet til etter
årtusenskifte, og i forskjellige navnløse prosjekter i lag med Jan Gunnar Hoff og andre. Senere med fast backingband som Terje Nilsen m/venner. I
februar 1998 hadde forestillingen "Tvangsforestilling med
forsvinningsnummer" premiere på Piccadilly pub i Bodø. Den
besto av tale/vitser framført av Ingrid Evertsen, som nå og da ble
avløst av Terje Nilsen og Oddmar Amundsen på gitar. Senere har
trioen opptrådt sporadisk rundt i Norge med dette showet under
tittelen "Ei tvangsforestilling".
I 2001 sang han på Tungtvann sin
hitlåt «Pøbla», noe som førte han ut av musikernes musiker
status og ble viden kjent for nye lyttere. Året etter innledet han
et samarbeid med Voksne herrers orkester i Bergen. Har opptrådt på
deres faste mandagskonsert i Losjen i Bergen sporadisk opp igjennom
årene og flere ganger i studio med de som backingband på hans
albumer. Nilsen var Nordland musikkfestuke sin profil under
festivalen i 2003. Det inkluderte også en hyllest konsert hvor en
rekke artister tolket Nilsens viser. Hele 2000-tallet har han hatt
sporadiske solo konserter. Etter en lengre pause som musiker/utøver
fra 2010, kom han i 2016 tilbake med nytt album og gjorde noen få
konserter på Stormen kulturhus i oktober 2016. Etter dette
sporadiske konserter t.o.m. 2018. Han planla en spillejobb i april
2019, samt en opptreden under Festspillene i Nord-Norge sommeren
2019. Han var med andre ord aktiv til siste slutt.
Selv om fokuset her er på
hans musikalske karriere, så må man ikke glemme Nilsen som billedkunstner, skulptør og tegner. Som det representert på en rekke felles
utstillinger, fanziner og aktiv i flere kunstnergrupper. Han har selv stått
for malerier på enkelte egne utgivelser. Nilsen er portrettert blant
annet i boken «Bodøprofiler» (Odds interbok) 1997. Mange av
Nilsens låter er innspilt av en rekke andre artister og band. Hans
kunst og poesi er inkludert i flere bøker. I 2013 kom det en egen
bok om Nilsen «Mjelle. Terje Nilsen 40 år som plateartist» (J.A.
Aspaker Norgesnett), som også inkluderte en CD. Tildelt Blixprisen i 1997, 1/11-2002 ble han
tildelt Bodø kommunes kulturpris, 11/11-2002 fikk han Gammleng prisen fra Fond for utøvende kunstnere for sitt virke som
visesanger og i 2014 fikk han Alf Prøysen ærespris. I 2018 kom filmen om Terje Nilsen, i form av "Alt e´ såre vel". Nilsen døde 20. mars 2019. Med det forsvant en av
de mest markante stemmene i norsk musikkliv.
Dokumentarfilmen "Alt e´ såre vel" ligger på NRK arkivet til 17. november 2021. Konserten han gjorde med KORK i fjor ligger i NRK arkivet i evig tid. Slik minnes han av sine nærmeste.
