Så er Æ tilbake med nytt album. Det
vil si at Æ navnet ble slukt av Rema 1000 så nå er det fullt navn
som gjelder. Nok om det. Her er han uansett tilbake like skarskodd
ordsmed som alltid. Kombiner dette med en vannvittig teft for
melodilinjer som gror i hodet på lytteren og som i kombinasjon med
tekstene, vekker minner som ennå ikke er skapt.
For de som ikke har fått gleden av å
oppleve denne karen i ett av hans mange prosjekter etter at Schtimm
var en saga blott, har virkelig gått glipp av noe stort. Selv folk
som nærmest hater slentrende viserock på nordnorsk dialekt (han er
fra Saltdal) har kapitulert etter å ha hørt Ramskjell i fri
dressur. Han har dette magiske som så få har. En autoritet og
samtidig din bestevenn, verdens naturligste samtalepartner, selv om
dette er ti monologer og du kanskje aldri har møtt han.
Albumet åpner med «Drømmer om å ha
en drøm». En klassisk Ramskjell komposisjon med en litt underfundig
tekst som setter stemningen for resten av albumet. «Alt e tænk
ihjæl» synger han og med det slår fast at det meste er sagt. Men
det er aldri galt å ha en drøm. Dette albumet er en samling drømmer
man kan drømme til å la tankene flykte i vill fart. Selv om mye er
sagt før trenger vi en repetisjon og det spørs om ikke Ramskjell
formidler ord og tanker som er å betegne som nybrottsarbeid?
Åpningslåten er en smårufsete vise
som viser vei. Neste ut er mer rocka og viser at Ramskjell ha mange
strenger å trå til på. Sånn varierer er dette albumet som uansett
er en drøm av et album som etter noen gjennomspillinger bare gror og
gror. Det dukker opp lydkrydder i kriker og kroker man ikke viste var
der ved første avspilling. Samtidig kommer lyrikken sterkere og
sterkere. Ordkløverienes eleganse blir mer tydelig og overbevisende.
Her er en svært så bunnsolid samling
låter som både samlet og hver for seg er påler som vil stå seg i
år fremover. Man kan bare la seg overvinne og la seg inkludere i den
stadig voksende hærskaren av beundrere for hva denne låtsmeden
klarer å hamre inn i studio. Det er mulig han ikke finner opp på
kruttet på nytt, men dette er virkelig et av det beste forsøket på
svært mange år.
Når lyden av dette albumet gror seg
stor og mektig må man sende en tanke til musikerne, til produsenten,
til covermakeren. Alt er så gjennomført og samtidig tar de aldri
fokus vekk fra musikken, men underbygger og gjør helheten komplett.
At ikke noen har signert han på et større selskap viser rett og
slett hvor talentløs Norsk platebransje er. Her er en som har alt og
leverer album etter album i øverste klasse, og samtidig har singler
med sinnssykt hit potensiale. Dette albumets hit, er en var og skjør
pop ballade hvor han synger duett med Ingeborg Oktober på låten
«...vi får vel se på det».
Albumet er ute nå på alt av
strømmetjenester og forhåpentligvis dukker den opp på fysisk
format før det blir høst. I mellomtiden sett denne på replay og la
den gro. Det fortjener du.
