Fauskeduoen Hellavator har
endelig sluppet debutalbumet sitt (nå også på vinyl etter at det
lå en måned først på strømmetjenester). LP utgaven visstnok
presset i så lavt opplag som 100 ex, noe som gjør denne til
collectors item i løpet av måneden. For enhver med svart som
primærfarge kan ikke annet enn å svi av det som måtte svies av for
å sikre seg dette mesterverket.
Enhver som liker
tung stoner metal av den virkelig fengende sorten som drar lytteren
sakte gjennom helvete og tilbake, med røtter langt tilbake i
bluesens svarteste øyeblikk, har nå funnet nåla i høystakken. Den
heter Ruin og er ikke bare pliktkjøp, den får du ikke av
platespilleren med det første. Fra gitaren flærer opp høyttalerne
(maximum volume only selvsagt) til trommene setter dagsordenen og
vokalen tar urbanbrølet er enhver med god musikksmak solgt.
Dette er tungt som
bare Black Sabbath i glansdagene klarte det. Hardt som Melvins og
mørkt som i bakgården til My Dying Bride på en svært overskyet
dag. Fra åpningslåten Heroin til siste kutt The Hangman er man
hengitt til disse to karenes herjinger. Som lytter bli man virkelig
tatt med på en reise på den meget mørke siden av virkeligheten. Slik som åpningskuttet på side B (på vinylen selvsagt) The Devil May Care. Åpner med en ensom vokal som snart får selskap av instrumentene og i lag med teksten setter lytteren i en stemning som bør inntas varsomt. Dette er så mørkt at svart nesten ikke er mørk nok.
Reisen er gjort så
overbevisende om du hadde sagt at de kom fra en sluskete bar i Texas
i forrige uke eller dette var fra en gjenglemt demo som et Birmingham
band hadde gjort for lenge siden og var nå restaurert til nåtidens
standard hadde du fått hvem som helst til å tro det. For lyden er
klokkeklar og tung som bare en regntung aften kan frambringe. Albumet
er innspilt og mikset av Pelle Henricsson (Meshuggah, Cult of Luna,
Amulet etc.) på Tonteknik Recordings i Umeå, Sverige noe som høres.
Svensken skal ha sin del av æren for at dette har blitt en plate i
øverste verdens sjikt.
Når man er en duo
og klarer å frambringe så mye lyd og så forskjellige opplevelser
for hver låt, men samtidig uten å forlate det som kjennetegner
Hellavatorsounden, da har man klart noe stort. Det har denne duoen
der trommingen slår hver takt inn med stålnagler og gitaren
kompletterer lydbildet med det som trengs å tettes av lydhull. Som
rosinen i pølsa kommer en vokal som er 110% ektefølt i sin
desperasjon, enten det er growl lignende eller mer clean vokal.
Dette er uten tvil
årets rockeplate. Får de ikke Spellemannsprisen for denne kan de
like godt legge ned den prisdelingen for da har juryen ikke
forstått hva rock skal være.