Endelig er både
Adrian Cox og det lettere usynlige orkestret 'Lys Assia' tilbake. Og
det med en slags dagbok fra hva de har syslet med i perioden 2014 til
2017. Tre år som har vært produktive tydeligvis.
Vi snakker her om
instrumentalmusikk, fremført og komponert for elektroniske
instrumenter og da i all hovedsak synther. Her er 30 låter for de
som bare strømmer albumet og ett hemmelig bonus spor på enden av
side B på kassettutgaven (kom ut i 31 nummererte eksemplarer + noen
få som var merket promo). Vi snakker her om tildels miniatyrlåter
da den korteste klokker inn på 21 sekunder (!) og den «lengste» på
1 minutt og 40 sekunder. Det er snaut med tid til å fordype seg i
låtene, noe albumet bærer sterkt preg av, men det må vel være
sånn i en verden der folk flest hopper seg igjennom hverdagen uten å
fullføre å høre musikk på over 2 minutter?
Muligens er tanken å
tilfredsstille ett publikum uten tålmodighet? I såfall har de
truffet innerblinken. Uansett trenger nok de fleste noen
gjennomlyttinger for å venne seg til premissene albumet setter. Når
det er unnagjort kan man fordype seg i og la seg rive med i vakre,
vare og suggererende lydlandskap som er så alt for korte. Muligens
kunne man ha fått nok med lengre låter men disse miniatyrlåtene
får repeatknappen til å jobbe overtid. Dette er så nydelig til
tider at det gjør vondt å gå til neste låt uten å ha avspilt
forrige en 10-12 ganger først.
Med så korte låter
sier det seg selv at dette oppfattes i første omgang som fragmenter,
men etter noen lyttinger glir låtene neste i hverandre og utgjør et
slags konsept album. Et lags progalbum gjort med små utklipp, nesten
som et DADA verk. En collage av bruddstykker som i en helhet blir en
vakker reise i stemninger, rytmik og lyder. Dette er rett og slett en
fryd for øret som bør inntas av alle som er opptatt av musikk litt
utenfor allfarvei, men helt innafor rekkevidde for folk flest.
Albumet anbefales
hermed for alle og enhver.