Coveret er litt
missvisende da man kan tro dette er ett nytt Ministry album, eller et
nytt Blitz band, men utenom det er alt som hånd i hanske. Dette
Trondheimsbaserte bandet med amerikaneren Matt Burt på vokal, er
tilbake. Det er bare å slå fast at de bruker god tid på hvert
album (første kom i 2008, andre i 2013 og nå altså deres tredje).
Som tidligere holder
de til i indiegaten med gitarorientert melankolsk rock slik som man
husker Pearl Jam og Neil Young har gjort i sine mer nedstrippete øyeblikk. Like fullt er det
vanskelig å sjangersette bandet da de som alltid beveger seg ut av
det litt begrensete indiebegrepet, og blander inn elementer fra new
wave, post punk og en no wave inspirert saksofon som virkelig røsker
tak i lytteren. Uttrykket svinger fra låt til låt, men alle har
noen kjennetegn som gjør at albumet har en rød tråd.
Burts særegne stemme gjør at man med en gang hører at det er Dog & Sky, gitarlyden og kompet har noe eget ved seg også, men arrangering av låtene som bygges opp slik som man kjenner fra Patti Smith og hennes like. Dette er uten tvil dyktige musikere og tidvis nydelige låter. Men tekstene har hovedrollen (og de er trykt på innerposen på LP utgaven). Lett deprimerende og ikke alt for optimistiske klarer de å løfte albumet opp av dusinvaredungen og inn på listen over album som skiller seg ut fra den jevne strømmen av utgivelser.
Bandet er av den typen man elsker eller hater, det er rett og slett ikke rom for likegyldighet overfor D&S. Mye av grunnen til det er at de gir mye men krever også noe av lytteren. Men albumet «Death’s Got Talent» er et album som du burde sjekke ut, og la det få noen runder på platetalerkenen for dette gror for hver avspilling. Man kan fort bli avhengig av dette albumet, rett og slett.
Burts særegne stemme gjør at man med en gang hører at det er Dog & Sky, gitarlyden og kompet har noe eget ved seg også, men arrangering av låtene som bygges opp slik som man kjenner fra Patti Smith og hennes like. Dette er uten tvil dyktige musikere og tidvis nydelige låter. Men tekstene har hovedrollen (og de er trykt på innerposen på LP utgaven). Lett deprimerende og ikke alt for optimistiske klarer de å løfte albumet opp av dusinvaredungen og inn på listen over album som skiller seg ut fra den jevne strømmen av utgivelser.
Bandet er av den typen man elsker eller hater, det er rett og slett ikke rom for likegyldighet overfor D&S. Mye av grunnen til det er at de gir mye men krever også noe av lytteren. Men albumet «Death’s Got Talent» er et album som du burde sjekke ut, og la det få noen runder på platetalerkenen for dette gror for hver avspilling. Man kan fort bli avhengig av dette albumet, rett og slett.
«Death’s Got
Talent» kom ut i dag og releasepartyet er i kveld i Verkstedhallen &
Lobbyen i Trondheim. Event her. Kan fort være stedet man bør å
være. Må også nevne at albumet er forøvrig på gul vinyl og CD er vedlagt og hele herligheten kommer i et rødt plastcover.
