Kjetil Brandsdal, Thore Warland – Get Next / Hypotaedium (album anmeldelser)

Bransdal og Warland har begge bakgrunn fra det aktive musikkmiljøet i Sandnes og Stavanger. Brandsdal er en norsk musiker, komponist, designer mm. Han er kjent for prosjekter som Drid, Fibo-Trespo, Hellfire, Kjertl Del Brondo Group, Noxagt og Ultralyd, foruten en rekke soloprosjekter og samarbeid med andre. Han står også bak plateselskapet Drid Machine Records. Warland har vært aktiv som musiker i band som f.eks.; Bakhtinians, Burning Axis, Golden Oriole, Staer og Tørrfall. Har også samarbeidet med bl.a. John Hegre.

Det første som slår en når man ser albumene er innpakningen. Her er det brukt platecover (på Hypotaedium) hentet ut av billigbunken på loppis og lignende og så er disse bearbeidet til et lite kunstverk i seg selv. Mens coverne på Get Next er marmorert for hånd og derfor er ingen like. Teknikken som er brukt for å fullbyrdige coverne er en snart 100 år gammel teknikk som sjelden brukt, utenom på duoens fem LP utgivelser. I 1930 oppfant Louis Dufay en trykkprosess på aluminiumsfolie inspirert av iriseringen av Morpho-sommerfuglenes vinger. En ivrig sommerfuglsamler oppdaget at stripene på vingene til Morpho, disse majestetiske blå sommerfuglene, lar lyset reflekteres. Deretter oppfant han en metode for å gjenskape disse effektene, kjent som heliophore. Tilsammen utgjør loppiscoverne og dets nye utsmykning ett kunstverk i seg selv. Fascinerende når man lar lyset leke seg i innpakningen.

Men nå er lydpregningen det viktigste. Get Next kom ut i januar i fjor og er klart gjenkjennelig til deres tidligere utgivelser. Det er klare preferanser til Z`EV og tidlig Einstürzende neubauten så vel som tidlig Munch og Brandals band Noxagt. For å sette dette litt i perspektiv. Når det er sagt så er dette uten vokal, men bæres av duoens tilnærming til musikk i grenselandet mellom frijazz, støy og eksperimentell samtidsmusikk. Abstrakt er denne kategorisert som på Discogs. Det er vel å trekke det langt all den tid det er rytmikken som holder komposisjonene sammen og gir albumet en helhet.

Låtene kan oppfattes som monotone men hører man litt etter oppdager man små variasjoner. Mange nok til at det til slutt blir en spennende musikalsk reise i landskap som Steve Reich og av og til Philip Glass ville ha nikket anerkjennende til. Dette er håndverk av høy klasse fra noen av landets mest innovative utøvere og komponister. Alle dere som ennå ikke har investert i dette nydelige albumet vet nå hva dere må gjøre.

Hypotaedium kom ut nå i dag (04-04-2025) og består av 11 deler som til sammen utgjør 45 minutter. Det første som slår en er lyden. Dette er spilt inn i Ølhallene på Tou scene i Stavanger. Og lyden preges av det. Romklangen er bevist brukt som en del av helhetsuttrykket her. Nå er man gjerne vant til mer kompakt studiolyd på nyere utgivelser, så man bør ta å spille albumet mer enn noen få ganger for å venne seg til lyden, og da som en side-effekt la komposisjonene vokse.

Det som slår en når man har vent seg til lyden, er at komposisjonene er svært rytmiske, med varsom variasjon som utfyller lydbildet. Her brukes aktivt bass og slagverk som grunn komp i komposisjonene, kombinert med utstrakt bruk av lyd effekter mm. De inkluderer nok lyd fra noen av loppisplatene som de da på det viset fullfører syklusen fra omslag til musikken. Dette albumet viser en progresjon over deres album som er mer åpen og «rå» i framferden enn f.eks. Get Next. Nydelig og stålsikkert komponert og framført og er et album som burde være en soleklar vinner i åpen klasse på neste Spellemannspris show. Her prøver man å skape nye uttrykk i halvt gjengrodde stier og klarer det i såpass stor grad at man fristes til å påstå at dette er nybrotsarbeid. Ett soleklart innkjøp for alle som vil fordype seg i ny musikk som faktisk er ny, og ikke bare kaller seg ny.

Begge albumene er for øvrig på nydelig mørk rød vinyl. Her opplyser Brandsdal at «Egentlig tilfeldig at Get Next er på rød vinyl. Prøvde å matche vinyl opp mot cover, så alle LPene (og cover - marmorert for hånd) er forskjellige.» Begge albumene er utgitt og er tilgjengelig fra Drid Machine Records. Løp å kjøp før de blir utsolgt.

City Rockers vender tilbake...

Her er Hærverk forlags viktige pressemelding i sin helhet. Løp å kjøp. 

"Da punken oppsto på slutten av 70-tallet, ga det støtet til en yrende grasrotbevegelse. Under mottoet ”gjør det sjøl” startet folk band, plateselskaper og fanziner – hjemmesnekrede blekker.

Oslo-fanzinen City Rockers var en av dem. I årene 1978 til 1980 ga de fire ildsjelene ut sporadiske nummer der de skrev om punkband og -konserter i Norge og utlandet der de hyllet og hånet, elsket og hatet. Uten hemninger, men med kjærlighet.

Nå er samtlige utgaver samlet. Bli med på innsiden av punken og opplev entusiasmen og øyeblikkene – noen av dem legendariske i ettertid.

Forhåndsbestill ditt eksemplar NÅ, og få en signert utgave. NB: Kun de første 50 vil bli signert og nummerert, så her gjelder det å være rimelig kjapp.

Kr 399 nå. Prisen vil også gå opp 100 spenn ved utgivelse i juni - grunnet % til bokhandlere. Sånn er det bare. Hentes i Oslo eller Trondheim i juni evt sendes i posten.

Vipps nr 830819 er hovednøkkelen...

evt QR koden vedlagt....

evt svar i epost her med bestilling så sender vi kontonr til forlaget i retur med bilder av resultatet før trykk fra designer Bengt Olsson.

2. april 2025 - Harald Fossberg / John Ege

.. etter påtrykk fra meget interesserte @følgere dvs vordende eiere av Norske Fanziner City Rockers boka"

Og ny beskjed 4/4-2025;

"City Rockers alarm # 2:

Nå kr 399,- etter lanseringsfesten i juni blir det kr 499,- kanskje mer, om noe igjen da etter april…

Begrenset opplag totalt: 300 eks - og snygg som bare juling:

176 sider

Format materie: 230 x 310 mm

Papir: 115g Munken premium

For- og baksats: Svart papir

Omslag; Stivbind (grå papp) uten overtrekk, svart og hvit folie. Flat rygg, halvbind med svart shirting på ryggen

Vipps nå på 830819 (Hærverk Forlag) så er du sikra levering i juni... Og ha en skikkelig bra helg

Mvh Harald og John"

Lasse Marhaug – Provoke (album anm.)

Marhaug er tilbake (i den grad denne tusenkunstneren har vært borte) med ett album som føyer seg perfekt inn i dragsuget etter Contex. Provoke oppleves rett og slett som en naturlig utvikling.

Albumet er som Contex utgitt av Smalltown Supersound. Som nevnte album er denne sekunder unna å være 40 minutter lang (eller for kort vil noen mene) og på LP i 300 eksemplarer. Som forrige er dette albumet også bygd opp rundt looper og andre repetitive sekvenser som bygges sterkere og utfylles og gjerne avspores i nye muligheter. Her bruker Marhaug all sin erfaring til fingerspissene. Varsomt, men bestemt, skisserer han opp de vakreste lydlandskaper, som på Contex. Dette albumet oser av erfaring og talent som har kommet skritt for skritt i en lang og heftig karriere. Det fylt av en kvalitet som plasserer også dette albumet i den ypperste klassen på verdensbasis.

Så hva skiller dette fra nevnte forløper? Først og fremst at Lasse beveger seg enda ett skritt nærmere minimalismen. Det er en tanke mer rytmikk bak dette albumet, som er det første han har laget i sin helhet etter han og familien flyttet fra Oslo til Sortland. Første album i arktiske strøk på en svært lang periode. Kan det høres i albumet. Definitivt.

Man kan formelig sanse naturen som avbrytes av tåkelur i det fjerne. Se for deg frostrøyken ut over fjorden mens hurtigruta leter etter kaia. Det hele i ett lydlandskap som øser ut av å være hans tilbakekomst til arktiske strøk. Dette er svært lite støyende (i hvert fall for de som elsker hans wall of noise) og desto mer en tilnærming til kontrastene mellom sjø og land. Rytmikk som er eksperimenterende og søkende. Det bekrefter inntrykket av en komponist som ennå har mye å fortelle, som stadig overrasker og som garantert vil overraske igjen.

Dette er perfeksjonisme på sitt beste. Lyden burde få enhver HI-FI fanatiker til å bruke dette som testplate, vi andre kan fordype oss i musikken. For mer kvalitetstung og iørefallende elektronisk plate enn dette er det år mellom hver gang blir utgitt. Hans tålmodighet og verdsettelse av luft og stillhet gjør at resultatene er nydelig delikat. Så hva er ankepunktene? Ingen, eller muligens at albumet er for kort. Det tvinger enn jo til å sette det på igjen og igjen. Samtidig som det gror og spirer i en lytters sinn. Selv der det er minimal lyd høres den klokkeklar. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene samtidig som Marhaug eksperimenterer med rytmikken og lydkildene.

Kort oppsummert; denne vil du ikke gå glipp av. Årets klart beste utgivelse (så langt). Løp å kjøp.

Nytt fra NXP

 NXP har våknet fra en fem års dvale og er mer aktiv enn noen gang. 

Nylig kom ett nytt album laget i samarbeid med Negative øhio som heter "Basic Information Before We Leave The Earth". Et album som er skapt av NXP med lydfiler fra Negative øhio og NXP. Resultatet ligger på de fleste strømmetjenester akkurat nå og på NXPs Bandcamp. Ett dypdykk i en dysfunksjonell verden med musikk. 

Nå er det klart, det går mot at NXPs debutalbum kan komme ut på LP om nok mange personer bidrar på forhånd. I april 1984 ga NXP ut sitt første soloalbum, CAFE MUZAK, av mange regnet som Norges første støyutgivelse. Albumet består av lyder og lydcollager, hvor rytme og tradisjonell oppbygging blir totalt tilsidesatt. Det brøt grenser og viste ingen respekt for hverken skrevne eller uskrevne regler for hva som er musikk. For noen er det vakkert og sterkt, for andre uforståelig og søppel. Men støymusikken har nå fått sitt fotfeste i Norge. Om den startet med CAFE MUZAK eller andre utgivelser forblir nerdemat i heftige diskusjoner over lyden sementblandere og trykkluftbor.

CAFE MUZAK var egentlig tenkt som bakgrunnslyder til en av Psykisk tortur sine konserter, men den andre halvdelen av duoen syntes ikke den passet inn, så den ble bearbeidet videre og endte opp som det du kan høre på albumet.

CAFE MUZAK er planlagt utgitt 14. august 2024, samtidig som ØYVIND HELLNER - WOLF, som nylig er delfinansiert via Bidra.no, og det vil bli arrangert felles slippfest for de to platene.

Kjøp CAFE MUZAK enten på bidra.no eller på Bandcamp.

Til sensommer og/eller høsten kommer det mer nytt fra NXP. 

Egon Holstad – Maskiner i nirvana (bok anmeldelse)

Endelig. Faen ta. Her venter man i godt over to år på denne boken. Ja vet den må skrives først men ventetiden blir ikke bedre av det. Nå er den her og Holstad beklager forsinkelsen i forordet. Jada du er tilgitt, for nå er den her. Som godt over middels Raga fan må man ha lov å være «litt» utålmodig.... Nok syt. Så hvordan er boken spør du?

Tja. Som fan obligatorisk. Som nybegynner eller utenforstående på annet vis da er den litt tja. Vil tro alle som liker rock vil ha glede av denne reisen i maskinerland med Holstad som los, og i stor grad basert på en late bloomers betraktninger. Før det åpner det med noen kjendiser i bransjen som får lov å være panegyriske i sine utlegg om albumet boken kretser rundt. Som fan vet man jo at det er umulig å finne svakhetspunkter om ett av de viktigste albumene i norsk rock, så noe annet en panegyriske betraktninger ville ha vært en pinefull opplevelse for alle og på randen av et sosialt selvmord.

Holstad skriver i kjent stil med nordnorske gloser i en tilnærmet gonzo stil. Du er herved advart. Boken er en tilnærming som skiller seg fra de mer nerdete og gjerne skoleflinke bøkene i denne Norske klassiker serien (intet galt med det, men det hadde ikke passet inn i konseptet Raga Rockers å være skoleflink).

Igjennom hele boken får vi ett innblikk i Raga historien, slik forfatteren husker/opplevde den. En uteforstående titter inn i det aller helligste og sender sine rapporter til verden utenfor. Tidvis blir det svært ukritisk i sin analyse, uten at det ødelegger framstillingen. Dette er Holstad sin fortellermåte, en stil han har perfeksjonert igjennom mange år som kronikkforfatter og synser. Her er han i sitt ess, ingen tvil om det.

Boken må tas for det den er, nemlig Holstads syn på Raga Rockers historien. Ett nesten ukritisk syn, der han tidvis er ridder for Raga i kampen mot elendige terningkast i VG, andre ganger los når han tar leseren igjennom først Maskiner i nirvana låt for låt og deretter bandets katalog. Alt krydret med nerdens energiske blikk som gjør boken til en fryd fra perm til perm. Anbefales, men forventer du en bok som inneholder en komplett diskografi, presentasjon av alle som har vært innom bandet osv da blir man skuffet, for her er det Holstad i front, og hans syn på saken. Underholdende og elementær lesing for enhver som liker norsk rock.

Bodø radio – Skogen (album anm.)

Endelig er ett av Bodøs mest sjarmerende band tilbake med nok ett klassisk album. Siden sist har Bodø radio fått seg ett management, som har pusset opp deres tilgjengelighet på det store internettet. Egen web er herlig og nødvendig om man vil bli lagt merke til utenfor vennekretsen. Heldigvis er de like jordnære og lyttervennlig som på forrige album. Det er nesten utrolig i seg selv da det albumet er en udiskutabel undergrunnsklassiker som fortjener evig liv i eteren.

De to første låtene er dessverre albumets litt svakere låter så alle må holde seg i skinnet og enten trampe takten eller hoppe til tredjelåten, og heller ta de to første til sist. Selvsagt en smak sak men de åtte siste låtene er perler på rekke og rad. Låter enhver sanger (enten denne er visepønker som Bodø radio eller vokalist i et indieband eller grindcore band, ville gitt blod for å ha skrevet).

Tekstene er de som setter prikken over ien og gjør dette albumet (som det forrige) så genialt. Misforstå rett, de er talentfulle musikere som fyller ut lydbildet fortreffelig. Låtene hadde ikke vært like iørefallende og gode uten kompet. Men tilbake til tekstene. Som forrige gang fungerer dette fordi budskapet er skrevet og framført med troverdighet. «Som en rapport innerst fra hjertet og gjerne ufiltrert. Rått og nakent.» skrev vi om debutalbumet. Det er en egenskap de har beholdt 100%.

Den største forskjellen fra debuten er nok at lydbildet er fyldigere, produksjonen er mer helhetlig og gjennomført, samt at arrangementene fremhever låtenes dynamikk i langt større grad. Her må man berømme bandet, produsent Hallstein Sandvin og koringen og managementet til Linda Martinussen. Ett klart steg i riktig retning og viser et band med fortellertrang og vet hvordan det skal gjøres. 

Dette er et album som plateselskapene burde stå i kø for å få lov å gi ut. Det hadde passet som hånd i hanske på Fysisk format eller Westergaard Records, og på (gud forby) mer kommersielle selskaper. Dette er gull så det holder. Albumet er fylt opp med låter som kan spilles på radio, på stranda, i stua til lytting og til ren underholdning. Hva mer kan man ønske seg? Sånn utenom at denne en vakker dag kommer i fysisk utgave, og ikke kun blir tilgjengelig på strømmetjenester fra 5. april i år. 

Adrian Cox – 23 / Neurotor - Browse Carefully / Rune Clausen - Svartor (album anmeldelser)

Egentlig er bloggen forlatt og overlatt til historien, men så har det seg slik at musikkverden tar aldri ferie ferie. Det produseres og lages ny musikk i hopetall. Av kvantitet kommer kvalitet er ett gammel jungelord. Vel av og til slår det til. Her er det noen ord om tre utgivelser ALLE med utøvere med ett bevist forhold til sin musikksamling. Av og til, en svært sjelden gang dukker det opp utgivelser som får en pensjonert blogger til å ta til tastaturet (igjen). Nå har Adrian Cox, Neurotor og Rune Clausen begått album ALLE burde skaffe seg. I hvertfall de som liker vakker musikk litt utenfor det kommersielle plankekjøret. Så da åpnes Musikk fra Norge for noen linjer (og hold ikke pusten, kan fort bli år til neste innlegg, hvis det kommer flere...) .

Ved første lytt på Neurotor sitt siste album kom tankene på gli umiddelbart. Man ble dratt inn i lydbildet og forble der til LPen måtte snus. Sekunder senere er man fengslet på nytt. Her er en nedstrippet psykedelia innimellom de delikate rytmebildene og harmonier som fenger ørene til de grader. Helt klart et album samlere vil oppdage alt for sent til å få til en respektabel pris. De der ute som har kjøpt den vil nok behandle den som gull. For denne er gull tvers igjennom. .

Kan minne litt om en kryssing av Ba-iss, siste Hide Unas, Origami arktika og dets like. En touch av tidlig 70talls Pink Floyd krydder albumet perfekt og setter prikken over ien. Det er svært tydelig at duoen kan sin musikkhistorie og har hørt mye på de litt mer avant garde uttrykkene, men samtidig beholdt melodilinjer som er iørefallende og småeksperimentelle på samme tid. En øvelse som er krevende og som de har løst fortreffelig. Det er bare å berømme deres varhet i produksjon og arrangeringen som gjør lydbildet skjørt, men likefullt trenger inn og åpner lydlandskaper.

Fortreffelig er også Rune Clausens nye album. Vi har skamrost han før og gjør det igjen. Denne gangen harhan gått enda lengre enn før i å oppløse lydbildet slik at mye av rytmikken er borte og ikke så iørefallende. Er en slags blanding av ting Erik Wøllo har gjort og Berlinerskolen.

Stemningsmusikk som kan stå som selvstendige soundtracks til kortfilmer som burde lages.... øyeblikkelig. Stemninger som kan være både mørke og litt lysere uten at det tipper over i det banale. Stemninger som kan av og til tippe over mot A Place To Pray, og samtidig peke mot noe Conrad Schnitzler kunne ha gjort som åpning på en Mayhem-låt. Musikk som fanger lytteren og lar denne reise i sitt eget univers med Clausen som los. Absolutt nye takter fra Clausen og han lykkes fortreffelig.

Tredje album (alle gode ting er tre) er Adrian Cox nye album. Hans alias; Askil Hagen er en uhyre produktiv mann som i fjor gjorde musikk i lag med bl.a. Beranek med sin duo EL/NeUe og nå solo. Cox er meget glad i miniatyr låter rundt ett minutt og kortere. For noen år siden gjorde han «99 sanger». Det er et album fylt hverdags- skildringer og mer filosofiske betraktninger som fungerer overraskende bra. Det samme kan sies om «23», bare at her er det ett mørkere bakteppe som senker seg over albumet.

Flere av låtene handler om sykdom, noe som får tankene over til flere av Helge Gaarders tekster på Kjøtt sitt album «Op» og andre utgivelser. Brutalt ærlige betraktninger tonesatt med lett melankolsk småeksperimentel synthpop. Hagen får virkelig fram kampen for helsen så man får frysning av det. En kamp vi alle må kjempe men sjelden så vakkert ordlagt som her. Kanskje Cox sitt viktigste og mest melankolske album til nå.

Kort oppsummert. Tre album for alle som liker musikk som foregår bortenfor VG-lista, og som alle burde ha i sin samling. Løp og kjøp.

Takk for musikken

Til alle det berører. Denne bloggen er stengt.