Neonato er italiensk
og betyr visstnok nyfødt baby, da er tittelen på debutalbum fra den
andre enden av skalaen når de kaller albumet for slutten av
musikken. Skal albumet sees på som et livsløp? Deres trang til å
føde spørsmål og ikke gi svar øker absolutt spenningen. Man
jakter ubønnhørlig svaret på gåter som kanskje ikke skal
eksistere, bare antydes?
Når man har latt
seg imponere av innpakkingen fra utbrettalbumet til den marmorerte
blå vinylen blir man ikke mindre imponert av lyden som stiger ut av
høytalerne. Samtidig fortsetter spørsmålene å springe ut i full
blomst. Hvordan er det mulig å utgi et instrumental album i det
herrens år 2015? Er ikke det å krype baklengs i rockens utvikling?
Svaret er definitivt nei til det siste spørsmålet og det klarer
herrene i kvartetten mesterlig på det andre spørsmålet.
Instrumental og instrumental fru Blom, det er ikke helt klinisk
instrumental da det innimellom dukker opp noen vokal samples som
riktignok må mer ansees som ett rytmisk innslag mer enn vokal
innslag. Suma sumarium må nok albumet klassifiseres som et
instrumentalalbum.
Glem synthonani og
annen gigantomani fra 1970-tallet eller senere tiders
instrumentalflipper på B-sider på 1980-tallet. Dette er
nåtidsmusikk, der man bare aner røtter tilbake til de to nevnte
tiårene. I en låt som «Clouds Seen From Above» aner vi synthtema
fra Thomas Robsahm som hinter tilbake til White Lord Jesus dagene og
Tognazzi solo. På åpningslåten «Neonato» slipper gitarist Bård Torstensen løs sitt mest atmosfæriske gitarspill som viser vei
tilbake til de få rolige øyeblikkene i musikken til Clawfinger.
Sammen med trommeslager Tom Rudi Torjussen og bassist Geir Emanuelsen
greier disse fire eks Arendalingene og skape fantastisk stor musikk
fordelt på åtte smakebiter fra deres musikalske univers.
Musikken til
Neonato er rytmisk og samtidig har den en luft i seg som kan høres
atmosfærisk ut. Ikke som ambientmusikk, men mer som soundtracks til
kortfilmer, da å bryte opp låtene i korte sekvenser for å
underbygge stemninger i spillefilmer ville vært en forbrytelse.
Dette er filmmusikk for filmer som må tilpasse seg musikken og ikke
omvendt. Endelig har musikken tatt tilbake sitt domene som
premissleverandør i stedet for å slave for bildenes magi. Denne
musikken skaper så mange bilder at de burde vært en drøm for
enhver regissør som har vandret ut i en kunstnerisk ørken og ikke
finner veien ut igjen.
Musikken kan i
enkelte tilfeller minne noe om Philip Glass sin musikk til
«Koyaanisqatsi» andre ganger kan det minne om Pink Floyd i de
rytmiske hjørne på «Echoes» men mest av alt er de Neonato. Et
meget samstemt band som drar kollektivt i samme retning. De finner
ikke opp kruttet på nytt men gjør ett meget iherdig og troverdig
forsøk på det. Må ta med at albumet er meget godt produsert og er
med på å skape en helhet i låtutvalget. Lyden går som en blå
tråd igjennom hele albumet. Dette er musikk som fortjener større
oppmerksomhet enn det de har fått til nå. Får håpe at festivaler
og konsertarrangører vet sin besøkelsestid og booker Neonato til
første og beste anledning, for dette fortjener virkelig flere å få
ta del i.
Albumet kom ut i kun
300 eksemplarer på vinyl (alle vedlagt CD). Ny singel fra bandet er
lovt tett utpå nyåret. I mellomtiden kjøp albumet og sjekk deres videoer på YouTube.
