Noishism er en
samling vakre mantraer som hamres skånsomt inn i hodet ditt og vil i
de fleste tilfeller berike ditt liv.
Albumet åpner med
to virkelig overraskende vare og rolige låter basert på ett
gjentakende tema som smitter av på deg garantert. Catchy som bare
det. Overraskende for oss som ennå har dette prosjektets forrige
album friskt i minne. Det kom riktignok for 11 år siden men var med
sin eksperimentelle form og innhold ett nytt friskt inn i norsk
musikkliv. Nå er det vokalbasert i hovedsak, der låtene er bygd opp
rundt ett riff/tema som gjentas til du enten blir sprø eller
ubetinget elsker det.
Det vare blir
etterhvert avbrutt av mer eksperimentelle innslag som gjør at man
føler at noe av det som var kjennetegnet fra forrige album er
ivaretatt til en viss grad. Man kjenner prosjektet igjen men bare i
korte sekvenser før man er tilbake i et musikalsk landskap som kan
minne om Young Marble Giants i deres storhetstid, andre ganger til
tidlig Durutti Column rundt «LC» albumet. Den repeterende rytmikken
kan få tankene mot Dome på den ene siden og Eyeless In Gaza i rolige øyeblikk på den
andre. I det hele tatt er stemningen i albumet satt inn i ett
historisk sett engelsk lydlandskap rundt første halvdel av 1980
tallet. Samtidig er arrangementene og ikke minst den prikkfrie
produseringen helt klart av nyere dato.
I all sin helhet er
dette ett album som trekker trådene fremover og er tidvis tidløs i
sitt musikalske univers. Av og til kommer det album som er en boble i tilværelsens stadig omveltende
trender. Musikk med noen faste holdepunkter som ikke lar tid, sted eller
trender bestemme innholdet. Dette albumet er definitivt ett slikt
album. Det burde appellere til folk i alle leirer innen rytmisk
musikk, men kanskje mest til de som vil bli utfordret litt, men ikke
for mye. Samtidig må låtenes fengende førsteinntrykk fremheves,
deretter slitesterke melodilinjer krydret akkurat nok til å gi
lytterne noe nytt å oppdage selv ved svært mange avspillinger. Det
er nok det som er albumets sterkeste kort. Men her er det mange esser
som spilles ut over to LP sider.
Æ sin vokal er
umiskjennelig og kler musikken perfekt, overraskende nok da vi kjenner han mest fra vise og poprock i all hovedsak. Uvant å høre han synge på
engelsk også, men også det behersker han forbløffende bra. Han har i
tillegg skrevet alle tekstene på albumet, men til tross for det så
er ikke dette ett typisk Æ album, til det skiller musikken seg for
mye fra det man er vant til fra den kanten. På den annen side er du fan av Æ vil du garantert elske dette
albumet også. De resterende musikerne gjør også fremdragende
bidrag slik at sluttresultatet er en perle av et småeksperimentelt
poprock album.
Konklusjonen er at dette er en kommende klassiker som det fort kan havne i kategorien som folk gir blod for å få tak i. Dette er ett sånt album som blomstrer med modningstiden og gjør at de fleste vil oppdage dets storhet lenge etter at det lille opplaget forlengst er utsolgt. Du er herved advart.
