Oslotrioen Moe er ute med nytt album.
Like kompromissløst som sist. Vi snakker her om et band som fyrer av
låt etter låt i grenselandet mellom Noxagt og Glenn Branca. No wave
på norsk!
Dette er utvilsomt rock med røtter i
pønk og no wave, men med sterke innslag av støy og improvisasjon.
En litt udisiplinert utgave av tidlig Sonic Youth ved første lytt,
men det udisiplinære avløses raskt av en forståelse av nye veier å
løse overgrodde stier på. Det røskes i vante oppfatninger og
bryter ned motstand mot det uvante. De skriver i presseskivet til
albumet at de er «...et band som er svært villige til å flytte
musikalske grenser.». Det etterlater dette albumet liten tvil om at
de ønsker og at de er kommet svært godt i gang med det arbeidet.
Dette er definitivt ikke et band som
søker evig berømmelse på radio eller VG lista, tvert imot. Dette
er rått som f, på en herlig forfriskende måte. Her er musikken
satt i høysetet. Dette er musikk som bør appellere til de med åpne
ører for å rive ned sjangerfacismen. Dette er en trykkoker av
metal, avantgarde, punk og improvisasjon på en og samme tid. Rått
er en rød tråd igjennom albumet, men på en meget fascinerende og
interessant måte. Deres måte å sette sammen kjente elementer på
er noe av det friskeste som er gjort på lenge. Når lydbildet
reflekterer komposisjonenes råhet som her, er dette svært nær
perfekt. Dette må høres (og kjøpes).
Bandet starter 1 november på en lengre
sør Europa turne, men bør fra nå av hyres inn av samtlige
festivaler og konsertscener i Norge som vil med rette hevde at de er
mer opptatt av det kunstneriske enn det kommersielle.
