torsdag, desember 31, 2015

Sverre Knudsen - 1979 (bok anm.)

Vet ikke om denne kan settes som dokuroman eller selvbiografi? Uansett en ærlig og fengende fortelling om Knudsens vei til evig berømmelse i The AllerVærste (TAV). På veien dit følger vi han fra pub til band til berømmelse via sammenbrudd og oppturer.

Det starter med at han sitter på toget til Bergen, dvs er på do og klipper håret med en neglesaks. Deretter hopper man tilbake til begynnelsen og nøster oss vei til sommeren 1982. På veien dit følger vi hans iherdige forsøk på å bli musiker som ikke vil lære seg noter, forfatteren som heller vil gjøre pub til pub runder og mennesket som strever med å finne sin plass i det evige kaoset som en personlighet i et samfunn ubønnhørlig er.

Situasjoner mange har vært i, ihvertfall de av oss som vokste opp i brytningen mellom hippietilværelse eller politisk bevissthet på slutten av 1970 tallet. Stemninger og innfallsvinkler stadig fler kan se seg selv i lys av å kanskje få en rødere tråd i sine liv, men denne boken handler først og fremst om Knudsens sin kamp for å finne sin røde tråd i tilværelsens alt annet enn uutholdelige letthet. Det går mer i vekk herfra det er mitt mål enn å ha kommet i mål. En evig kamp med seg selv og sin plass i samfunnet. Sånn sett føyer den seg inn i en tradisjon som kan settes i sammenheng med mange andre forfattere og bøker, men i norsk sammenheng er denne relativ ny da den tar utgangspunkt i punkens fremvekst her på berget. Det burde ikke skremme folk uten større interesse i punken til å lese den, men en smule innsikt og interesse i rytmisk musikk gjør nok boken mer lettlest, da det referes ofte og tidvis mye til hva som har kommet ut av utgivelser og konsertopplevelser etterhvert som boken skrider fram. Folk uten det minste kjennskap til disse artistene vil nok finne boken vanskeligere å forstå enn de med større innsikt i hva disse artistene/utgivelsene innebærer av musikalske åpenbaringer og skuffelser (alt ettersom ståsted og smak).

Boken er lettlest for de som er inne i rytmisk musikk spesielt fra og med 1970 tallet og fremover, uten at det trengs noen større dybdekunnskap, og mesteparten kan oppdateres eller oppdages igjennom strømmetjenester så ikke la slike ting forhindre deg i å fordype deg i Knudsens ferd mot berømmelsen i TAV. Hans ærlige beskrivelser av sin kamp mot psykisk sykdom gjør også at boken får et utenom musikalsk tilsnitt som åpner for en annen innfallsvinkel til bokens innhold enn den rent musikalske. Alt i alt en viktig og god bok som alle som lever og ånder for norsk rock rundt punkens inntog her hjemme bør lese. Om ikke annet for å få røsket opp noen minner fra den gang eller for de utenforstående/nye som er kommet til siden dengang, få et innblikk i norsk rocks største musikalske revolusjon.

Dessverre er det noen faktafeil som irriterer vettet av en faktafanatiker (og som 9999 av 10000 lesere ikke vil bry seg om eller legge merke til) som jeg må kommentere. Først og fremst var ikke Boastein sin «Jeg har min egen luke» fra 1977 (s. 231) Norges første uavhengige LP. Det er nok mest sannsynlig Pleym/Andersen sin «Have Your Own Feeling, Have Your Own Way» fra 1971. Likeledes så stemmer det ikke at Bazar ikke fikk kontrakt med Mai i 1976/77 (s. 174), de fikk gitt ut sitt andre og siste album «Drabantbyrock» på nettopp Mai i 1974 (uten at det renvasker Mai for deres antiholdning til rockartister. Det første kom på Samspill som var en forløper til nettopp plateselskapet Mai). At Knudsen mener 26 november 1976 er punkens første dag er en mening han må få lov til å ha, men i følge Kris Needs bok om New York duoen Suicide, «Dream Baby Dream», så debuterte de i 1970 med en konsertplakat der deres musikk ble omtalt som «punk music». Punk tok de fra Lester Bangs beskrivelse av en Stooges konsert. Med det legges det i det minste inn en protest mot 26 november 1976 som dag 1 for pønken. Den startet minst seks år tidligere (og så kan folk få krangle limskjiten av seg når pønken startet andre steder enn her.).

Kort oppsummert en brutalt ærlig og lettlest bok om den viktigste musikalske omveltningen i norsk musikkliv siden rocken kom til Norge på andre halvdel av 1950 tallet. Boken bør leses av deg.


tirsdag, desember 29, 2015

Nytt Personal Best ute rett over nyttår

Marhaug forlag melder at nå kan man forhåndsbestille #6 av fanzinen Personal Best direkte fra forlaget.

Som alltid får man servert ett engere utvalg intervjuobjekter som får stor plass sånn at man kan komme under huden på intervjuobjektet. Denne gangen er de fordelt utover 100 sider og av temaene får mann vite mer om hvordan å spille på glass i ansiktet (!), eller hva med hvordan å spille trommer på trampoline. Kort sagt intervjuer som er utenom det vanlige.

mandag, desember 28, 2015

Ny låt fra Forsvaret

MultiNO!! 2016

MultiNO!! festivalen er tilbake og arrangeres i Oslo og Tønsberg i tidsrommet 4-14 januar 2016.

Festivalen arrangeres av Multiversial Edge Of Wrong for andre gang og inneholder en rekke musikere fra inn og utland. Festivalen har som utgangspunkt å fremføre "ikke musikk", nærmere bestemt nonfigurativ musikk. Musikk for svært få kan man kanskje oversette det til? Uansett er rekken av artister og konstellasjoner lang og svært imponerende. Sjekk ut eventen på Facebook for nærmere detaljer.

søndag, desember 27, 2015

Neonato – The End Of Music (album anm.)

Neonato er italiensk og betyr visstnok nyfødt baby, da er tittelen på debutalbum fra den andre enden av skalaen når de kaller albumet for slutten av musikken. Skal albumet sees på som et livsløp? Deres trang til å føde spørsmål og ikke gi svar øker absolutt spenningen. Man jakter ubønnhørlig svaret på gåter som kanskje ikke skal eksistere, bare antydes?

Når man har latt seg imponere av innpakkingen fra utbrettalbumet til den marmorerte blå vinylen blir man ikke mindre imponert av lyden som stiger ut av høytalerne. Samtidig fortsetter spørsmålene å springe ut i full blomst. Hvordan er det mulig å utgi et instrumental album i det herrens år 2015? Er ikke det å krype baklengs i rockens utvikling? Svaret er definitivt nei til det siste spørsmålet og det klarer herrene i kvartetten mesterlig på det andre spørsmålet. Instrumental og instrumental fru Blom, det er ikke helt klinisk instrumental da det innimellom dukker opp noen vokal samples som riktignok må mer ansees som ett rytmisk innslag mer enn vokal innslag. Suma sumarium må nok albumet klassifiseres som et instrumentalalbum.

Glem synthonani og annen gigantomani fra 1970-tallet eller senere tiders instrumentalflipper på B-sider på 1980-tallet. Dette er nåtidsmusikk, der man bare aner røtter tilbake til de to nevnte tiårene. I en låt som «Clouds Seen From Above» aner vi synthtema fra Thomas Robsahm som hinter tilbake til White Lord Jesus dagene og Tognazzi solo. På åpningslåten «Neonato» slipper gitarist Bård Torstensen løs sitt mest atmosfæriske gitarspill som viser vei tilbake til de få rolige øyeblikkene i musikken til Clawfinger. Sammen med trommeslager Tom Rudi Torjussen og bassist Geir Emanuelsen greier disse fire eks Arendalingene og skape fantastisk stor musikk fordelt på åtte smakebiter fra deres musikalske univers.

Musikken til Neonato er rytmisk og samtidig har den en luft i seg som kan høres atmosfærisk ut. Ikke som ambientmusikk, men mer som soundtracks til kortfilmer, da å bryte opp låtene i korte sekvenser for å underbygge stemninger i spillefilmer ville vært en forbrytelse. Dette er filmmusikk for filmer som må tilpasse seg musikken og ikke omvendt. Endelig har musikken tatt tilbake sitt domene som premissleverandør i stedet for å slave for bildenes magi. Denne musikken skaper så mange bilder at de burde vært en drøm for enhver regissør som har vandret ut i en kunstnerisk ørken og ikke finner veien ut igjen.

Musikken kan i enkelte tilfeller minne noe om Philip Glass sin musikk til «Koyaanisqatsi» andre ganger kan det minne om Pink Floyd i de rytmiske hjørne på «Echoes» men mest av alt er de Neonato. Et meget samstemt band som drar kollektivt i samme retning. De finner ikke opp kruttet på nytt men gjør ett meget iherdig og troverdig forsøk på det. Må ta med at albumet er meget godt produsert og er med på å skape en helhet i låtutvalget. Lyden går som en blå tråd igjennom hele albumet. Dette er musikk som fortjener større oppmerksomhet enn det de har fått til nå. Får håpe at festivaler og konsertarrangører vet sin besøkelsestid og booker Neonato til første og beste anledning, for dette fortjener virkelig flere å få ta del i.

Albumet kom ut i kun 300 eksemplarer på vinyl (alle vedlagt CD). Ny singel fra bandet er lovt tett utpå nyåret. I mellomtiden kjøp albumet og sjekk deres videoer på YouTube

lørdag, desember 12, 2015

Beste album fra Norge i 2015

(med et lite forbehold på at det ikke dukker opp en klassiker i løpet av årets gjenstående tre uker)
3 Brutal kukBerusalem (re, med bonuslåter!!)
17 div artister – Mørk materie
20 div artister – Sannhet på boks

(og ja jeg er en smule inhabil på #2 og #8 (skrevet tekst(er)), #4 (skrevet liner notes) og #17 har jeg satt sammen, men lar det stå til åkke som)