mandag, mars 31, 2014

Endoplasmic Flow - 11/12/13 (abum anm.)

Endoplasmic Flow er tilbake med nok ett album. Denne gangen enda mer minimalistisk i førsteinntrykket enn før, men for den som lytter så vil man oppdage at de ennå har sine musikalske røtter trygt plantet i den elektroniske krautrockens mer ambiente og eksperimentelle hjørner.

Albumet åpner med noe som kan minne om lyden av tog som bremser, kombinert med andre støykilder som tilsammen utgjør en følelse av en litt morgentrøtt storby før morrarushet setter inn. Det er hypnotisk vakkert slik som Philip Glass sin åpningsmusikk på Koyaanisqatsi. Du får en følelse av daggry, men samtidig starten på den industrielle revolusjon pakket inn i morgendisen som kommer som vakre lydkulliser og forfører deg.

De musikalske temaene skifter selvsagt utover, men aldri uten å miste kontrollen over tilværelsen. Det er en tidsbeherskelse over fremføringen som ligger i bunn og styrer komposisjonene som er dypt imponerende.

At kvartetten vet hva de gjør er det ingen tvil om. Dette er stor kunst. Det kan høres lett ut men det er det definitivt ikke. Dette albumet er summen av Endoplasmic Flow produksjoner og en litt fleipete bemerkning om at dette var selvsagt deres beste album, som det siste albumet man har begått alltid er, kan herved bekreftes. Dette er definitivt bandets beste album.

Produksjonen er klokkeklar og bidrar i aller høyeste grad til å gjøre dette til en svært lyttervennlig musikalsk reise. Musikalsk kan man som nevnt se mot Glass, men også Klaus Schultze, Conrad Schnitzler og på det hjemlige plan tidlig Biosphere. Dette er musikk for meditasjon og for dypdykkende lytteropplevelser på en gang. Dette er ett lite mesterverk rett og slett. Unner du ikke deg selv å oppleve dette så går du glipp av noe stort.