Dette er et kunstverk for både øye og
øre. Nei dette er en samling av kunstverk som stikker seg ut som
kremen av krem i ett tettpakket felt av utrolig mye genial musikk som
kommer ut her på berget. Uansett hva du hører på, går du glipp av
denne bør du tenke over hva du gjør med livet dit.
En bok og ett CD album er det som
tilsammen utgjør Fraillaments. Det er Erling Ramskjell, bedre kjent
som Æ som står for musikken her og har fått med seg The
Armageddonettes som backingband og Kjell Jakobsen har illustrert
tekstene i beste post-paranoia stil.
Erling sier følgende om den visuelle
prosessen; «Det er Kjell som er sjefen. Vi har interessante
samtaler dialoger oss i mellom. Men det er mer slik at jeg gir han en
grundig innføring i hva "de kunstneriske intensjonene mine er"
(i stor mangel av et bedre uttrykk), så tar jeg et par gode steg
tilbake, så legger han sin tolkning i det- så spiller vi litt ball.
Har ikke noen kontroll-freak tilnærming til det. Man må jo få det
beste ut av de man jobber med.». Og vær ikke i tvil om at dette
er sterke uttrykk. Knallsterkt. Dette er som en blanding av Bosch og
Helnwein, bare i en røffere og mer grafisk utforming. Røft, dystert
og gir hele albumet en ny dimensjon.
For de av oss som er oppvokst med kald
krig så bringer dette nok fram barndomsminner. Var mer enn en gang
vi trudde krigen starta. Ganske heavy og har forma ganske mange og
gitt inspirasjon til Jakobsens svært så uttrykksfulle kunstverk.
Ramskjell og Jakobsens «ballspill» har uansett ført til en svært
sterk videreføring av musikken ut av det tradisjonelle utøver-lytter
konseptet og lagt en ny dimensjon som man til dels hadde med LPcover
fra Hipgnosis og slikt, kombinert med cover fra postpønkens svart
hvite paranoia. Noe for øyet også som er med å tillegge musikken
en ny dimensjon. Det har de lykkes svært godt med her.
Musikken er selvsagt like viktig og er
som alltid fra Ramskjell er låtene noen perler av i utgangspunktet
enkle riff som ved nærmere etterlytt viser seg å være svært så
intrikate åpenbaringer. Denne gangen beveger han seg ut i ny
språkdrakt, nemlig engelsk (Og om ett år kommer det sannelig ett
svensk språklig album også). Han behersker språkvandring svært
godt og engelsk vokal passer som hånd i hanske til musikken.
Som vanlig
snakker vi om intrikat rock med pop elementer og likegodt en svært
nær tango oppi her. Andre ganger trør han til og svir av litt
adrenalin. Selv om innfallsvinklene forandres og gjør at man aldri
får tid til å bli lei av musikken, så er signaturen stålsatt og
uten tvil til stede. Dette er fagarbeid slik som man forbinder med
Jeffrey Lee Pierce, Håkan Hellström og Tom Verlaine, for Ramskjell
er definitivt i den divisjonen der. Folk som lager perler uten at
massene ser ut til å oppdage dem. Synd, for dette er så slitesterke
komposisjoner at de vil stå som mesterverk for de som har latt dem
få innpass i deres hjerter.
Til sist må lyden bemerkes. Den er
klokkeklar og får frem nyanser og stenger ute forstyrrende
elementer. Hallstein Sandvin er nødt til å være en av Nordens
beste studioteknikere og skal så absolutt ha sin del av æren for
dette fantastiske albumet. Sin del av æren skal selvsagt også de
andre musikerne som leverer prikkfrie prestasjoner. Men mest av alt
er det Ramskjells evner som låtsnekker som gjør albumet til en fryd
å slippe inn i øregangene, både med og uten bok.
Til høsten følges albumet opp av
turnering, hvor Ungarn turne i oktober allerede er i boks. Noen
norske spillejobber før eller etter må man også håpe på. Mer om
det når tiden nærmer seg.
